Forsømmelse og traumer: Livene til de glemte barna

Barn som opplever fysisk, kognitiv eller følelsesmessig omsorgssvikt, møter ofte angst. 

Som et resultat produserer kroppen stresshormoner. Hvis dette skjer mye, blir disse hormonene giftige for deres utviklende hjerne, som senere kan undertrykke følelsesmessig og kognitivt velvære for livet. Barn som opplever fysisk, kognitiv eller følelsesmessig omsorgssvikt, sier fordi moren deres var syk og faren var opptatt, møter ofte angst. Som et resultat produserer kroppen stresshormoner. Hvis dette skjer mye, blir disse hormonene giftige for deres utviklende hjerne, som senere kan undertrykke følelsesmessig og kognitivt velvære for livet.

Den virkelige historien om Daniel Rucareanu, som tilbrakte deler av sin tidlige barndom på et rumensk barnehjem, viser den fulle virkningen omsorgssvikt kan ha.

Historien begynte i 1966 da Romanias daværende leder, Nicolae Ceaușescu, ønsket å gjøre landet sitt til et verdenskraftverk og kom med lover for å øke landets befolkning. Abort og prevensjon ble for det meste erklært ulovlig. Mens loven førte til en rask økning i fødselstallene, var mange av de fattigere familiene ikke i stand til å ta seg av alle barna sine, og Daniel, og rundt en halv million andre, ble sendt til statlige institusjoner.

På de fleste barnehjem var det ingen leker, ingen bøker eller noe annet for å stimulere kognitiv utvikling. Mange barn bare stirret på de nakne taket og ventet på neste måltid. På grunn av mangelen på menneskelig kontakt utviklet noen babyer strategier for selvstimulering, som å gynge frem og tilbake. Den kognitive omsorgssvikten førte ofte til lavere IQ-score, forsinket språkutvikling og mangel på kreativ tenkning. Dette skjer fordi hjernen vår bygger forbindelser med hver ny opplevelse og stimulering. Hvis det ikke er rike opplevelser i løpet av de første leveårene – den perioden hjernen utvikler seg raskest – kan ikke barn bygge grunnlaget som er nødvendig for optimal fremtidig læring. De går glipp av livet.

Daniel bodde sammen med over 400 andre barn, og deres felles soverom ble nesten aldri rengjort. Måltidene var for det meste bittesmå porsjoner kokt kål, som personalet noen ganger stjal for å spise selv. Noen veiledere brukte vold for å kontrollere de foreldreløse barna. Andre oppmuntret de eldre barna til å slå Daniel for å ydmyke ham og utøve autoritet.Konsekvensene av fysisk omsorgssvikt og mangel på grunnleggende næringsstoffer førte til at de fleste foreldreløse barn led av hemmet vekst. Noen barn fikk HIV og hepatitt B som et resultat av gjenbruk av medisinsk utstyr. Den fysiske mishandlingen førte til alvorlige blåmerker og andre skader.

Det overarbeidede og undertrente personalet beroliget nesten aldri de gråtende barna. Faktisk tilbrakte de knapt noen tid med Daniel i det hele tatt. Noen barn ble stående helt alene med bekymringene sine, andre skjulte følelsene sine for akkurat de som burde beskytte dem, siden de fryktet å bli såret. Emosjonell omsorgssvikt og angst fører til en overdreven produksjon av stresshormonene kjent som adrenalin og kortisol, som er som gift for den utviklende hjernen. Men opplevelsen forvrengte også barnas forståelse av kjærlighet og menneskelige relasjoner. De lærte å stole på ingen og led som voksne ofte av depresjon, søvnløshet og sosial angst.

Da Ceausescus regime til slutt ble styrtet og forholdene inne på barnehjemmene ble vist på TV, kom forskere fra hele verden for å undersøke de navnløse barna. MR-skanninger viste senere at noen hadde mindre volumer av hjernemasse. Den resulterende forskningen gjorde en sterk sak om at ikke bare ernæring er avgjørende for et barns utvikling, men det er også menneskelig kontakt. For å hjelpe barna ble et stort antall adoptert inn i utenlandske familier.

Men selv etter å ha blitt adoptert, hadde mange problemer med å knytte kjærlige bånd til sine nye foreldre. Dette stemmer overens med tilknytningsteorien og forestillingen om at et barn trenger å etablere et kjærlig forhold til minst én primær omsorgsperson tidlig i livet. Daniel var ganske heldig med familien sin. Mens han fortsatte å oppleve traumer og angst, fortsatte han med en universitetsutdanning, stiftet en egen familie og senere grunnla han en ideell organisasjon for forsømte barn. Hvis du vokste opp i et kjærlig miljø, regn deg selv veldig, virkelig heldig. Hvis du opplevde former for omsorgssvikt, prøv å internalisere ideen om at det aldri var din feil og kanskje ikke engang foreldrenes skyld heller.

For å lese hva som kan gjøres hvis du noen gang har opplevd omsorgssvikt, les beskrivelsene nedenfor. En måte er å dele tankene dine om omsorgssvikt og hvordan du tror det påvirker deg i dag. 

Mulige behandlinger og terapier

Hvis et barn er vant til å undertrykke følelsene sine, på grunn av omsorgssvikt, kan det være vanskelig å gjenkjenne og oppleve dem på en sunn måte. Terapeuter og psykisk helsepersonell kan hjelpe både barn og voksne med å lære å identifisere, akseptere og uttrykke sine følelser på en sunn måte. Disse behandlingsalternativene inkluderer:

1. Kognitiv atferdsterapi (CBT): CBT har som mål å forklare deg hva som foregår inne i hjernen din og hvordan du kan takle irrasjonelle følelser eller frykt.

2. Hoffman-prosessen: Denne 7-8 dagers veiledede prosessen, designet for å bringe deltakerne tilbake til barndommen for å gjenopprette kontakten med foreldrene og skape fred.

3. Familieterapi: Hvis et barn blir følelsesmessig forsømt hjemme, kan familieterapi hjelpe både foreldrene og barnet.

4. Foreldreklasser: Foreldre som neglisjerer barnets følelsesmessige behov kan ha nytte av foreldrekurs.

5. Psykoanalyse: Målet med psykoanalyseterapi er å frigjøre fortrengte følelser og opplevelser, dvs. gjøre det ubevisste bevisst.

Nå er jo denne historien et av de mer ekstreme tilfellene. Det er mange former for neglekt som skaper store traumer for barn. Så ta det på allvor, vi har ingen barn å miste. 

Jeg håper virkelig du/dere tar godt vare på deres barn. Mistenker du neglet, omsorgssvikt ta kontakt med foreldre det gjelder det kan jo bare være en misforståelse eller de bare trenger en påminnelse. Jeg tror de fleste foreldre vil sette pris på det.  Om ikke det hjelper eller du ser det er så alvorlig at det må settes inn tiltak med en gang. Ta da kontakt med kommunen, helsesøster, helsepersonell, eventuelt Politi.

Coach Ulriksen